"Jeg tror vi trenger motgang for å utvikle oss som mennesker. Men å gå rundt og småsutre når vi lever et liv hvor vi har det vi trenger, er en hån mot dem som har det vanskelig."
(Helen Bjørnøy)
(Helen Bjørnøy)
Det var kloke ord som jeg virkelig trengte å få banka inn i skolten! Jeg kjenner meg egoistisk og selvsentrert. Og jeg savner noen å dele vanskelige tanker med. Samtidig som jeg vet jeg har det jeg trenger...
Jeg føler meg nokså ensom, og i natt når jeg ikke får sove kjenner jeg på tristheten. Jeg vil ikke at noen skal syns synd på meg - for det er ikke synd på meg! Det er bare de tunge tankene som er innom, de skal ikke være her lenge, det orker jeg ikke. Hvorfor blei jeg plutselig så trist egentlig? Hva var det egentlig som skjedde? På en måte vil jeg si at jeg ikke vet - og jeg kan mene det på skikkelig! Samtidig så er det som mange ting og tanker som dukker opp i samtale med mine nærmeste.
Jeg har hatt et vanskelig forhold til moren min. Det opplever jeg som problematisk selv om jeg har jobbet meg gjennom mye av dette. Det vil alltid være et savn etter en mamma som aldri har vært der... Hver gang jeg tror jeg er ferdig med dette dukker det opp nye elementer som gjør at det kommer mange triste tanker. Det er som om tankene mine går i stå. Jeg blir så forvirra... Jeg blir så liten og usikker og så aleine med mine innerste tanker. Tankene er motstridende - jeg vil skyve dem vekk og si "Gå vekk! Jeg er ferdig med dette tullet her, la meg være i fred! Ikke plag meg! Dere vil bare gi meg skyldfølelse!" Jeg trenger å beskytte meg for mennesker som moren min. Jeg kan ikke la meg fange inn i hennes nett igjen, jeg meg klare meg seg! Likevel sier noen av tankene:"Hun er så gammel, hun trenger deg! Du må bare tenk at hun er offer for sin egen barndom - sine egne livsløgner." Men jeg kan ikke la meg fange i hennes nett igjen. Jeg må klare meg selv, stå på egne bein!
Det vanskeligste er at jeg har ingen å snakke med om disse tankene. Og det er så slitsomt å være alene og ikke ha noen som forstår eller som vil lytte. Så, ja, jeg trengte å få dette sitatet midt i mot meg! Det er mange som har det verre enn meg! Og det er bare sunt for meg om jeg kunne gråte litt og rense opp i systemet. Så da ligger jeg her på sofaen - alene og litt ensom - også tenker jeg at det er greit, det er bare tankene mine som er gått litt i stå!
Og noen ganger er det lov å drømme om en skyfri himmel.
