Når tankene går litt i stå.

"Jeg tror vi trenger motgang for å utvikle oss som mennesker. Men å gå rundt og småsutre når vi lever et liv hvor vi har det vi trenger, er en hån mot dem som har det vanskelig."
(Helen Bjørnøy)

Det var kloke ord som jeg virkelig trengte å få banka inn i skolten! Jeg kjenner meg egoistisk og selvsentrert. Og jeg savner noen å dele vanskelige tanker med. Samtidig som jeg vet jeg har det jeg trenger...
Jeg føler meg nokså ensom, og i natt når jeg ikke får sove kjenner jeg på tristheten. Jeg vil ikke at noen skal syns synd på meg - for det er ikke synd på meg! Det er bare de tunge tankene som er innom, de skal ikke være her lenge, det orker jeg ikke. Hvorfor blei jeg plutselig så trist egentlig? Hva var det egentlig som skjedde? På en måte vil jeg si at jeg ikke vet - og jeg kan mene det på skikkelig! Samtidig så er det som mange ting og tanker som dukker opp i samtale med mine nærmeste.
Jeg har hatt et vanskelig forhold til moren min. Det opplever jeg som problematisk selv om jeg har jobbet meg gjennom mye av dette. Det vil alltid være et savn etter en mamma som aldri har vært der... Hver gang jeg tror jeg er ferdig med dette dukker det opp nye elementer som gjør at det kommer mange triste tanker. Det er som om tankene mine går i stå. Jeg blir så forvirra... Jeg blir så liten og usikker og så aleine med mine innerste tanker. Tankene er motstridende - jeg vil skyve dem vekk og si "Gå vekk! Jeg er ferdig med dette tullet her, la meg være i fred! Ikke plag meg! Dere vil bare gi meg skyldfølelse!" Jeg trenger å beskytte meg for mennesker som moren min. Jeg kan ikke la meg fange inn i hennes nett igjen, jeg meg klare meg seg! Likevel sier noen av tankene:"Hun er så gammel, hun trenger deg! Du må bare tenk at hun er offer for sin egen barndom - sine egne livsløgner." Men jeg kan ikke la meg fange i hennes nett igjen. Jeg må klare meg selv, stå på egne bein! 
Det vanskeligste er at jeg har ingen å snakke med om disse tankene. Og det er så slitsomt å være alene og ikke ha noen som forstår eller som vil lytte. Så, ja, jeg trengte å få dette sitatet midt i mot meg! Det er mange som har det verre enn meg! Og det er bare sunt for meg om jeg kunne gråte litt og rense opp i systemet. Så da ligger jeg her på sofaen - alene og litt ensom - også tenker jeg at det er greit, det er bare tankene mine som er gått litt i stå!
Og noen ganger er det lov å drømme om en skyfri himmel.   

Litt om å være tenåring i dag...

I det siste har jeg tenkt en del på hvordan det er å være tenåring i dag. Jeg tenker på alle krav om å være tilgjengelig hele døgnet. Utseende, karaktere, ha sin egen stil, ikke skille seg ut, ha siste skrik av mobil, pc, klær osv osv osv. De møter krav hele døgnet. De er på vakt hele døgnet. Venner, skole, fritidsaktiviteter, foreldre, famile, samfunn - alle vil ha deres oppmerksomhet. De skal være engasjert og interesert i de "rette" tinga til en hver tid.

Jeg tenker kan dette være sunt? Nei, ikke i det hele tatt. Det er med på å gjøre dem til stressa små mennesker! Som mor til en tenåring møter jeg maaaange tenåringer. De er fantastiske alle sammen! Vi har ofte et nokså åpent hus - for det er virkelig nødvendig! Det kan til tider være utrolig slitsomt, men en god investering!

Når min tenåring på tenåringers vis går i klinsj med meg eller pappa'n sin er det ikke alltid like lett for noen av oss. Og en skal heller ikke glemme at kua har vært kalv - selv om det føles lenge siden noen ganger! Eller at vi sammeligner nå med før. Felles trekk for de fleste klinsjer her i huset er ofte noe som handler om et eller annet slags krav. Lekser, innetider, leggetider, husoppgaver... Ting som på gode dager er en selvfølgelighet for alle parter, men som på andre dager er et pes!

Jeg tenker at denne tiden er hva vi gjør den til selv. Jeg kan velge å glemme jeg har vært kalv. Pappa'n kan fremdeles sammeligne nå med før. Men hjelper det tenåringen - nei, det gjør ikke det.

Utfordringen ligger i å være samkjørte foreldre som vår håpefull er trygg på. Heldigvis har vi en super trygg tenåring som inni mellom lar oss se litt om hvordan det er å være tenåring i dag. I dag etter å ha vært taxi for ei som ellers hadde kommet for seint på skolen fikk jeg bare et surt "ha det". Så kjente jeg på min frustrasjon og er dette takken? Så jeg kjørte hjem laget en god espresso og fant fram dagens avis. Jeg satt i fred og ro å nøt stillheten. Deretter tenkte jeg over hva som hadde skjedd. Men vet dere hva jeg kom fram til? Det hadde faktisk ikke skjedd noen verdens ting! Vel hu svarte surt, men jeg ignorerte det. Neste gang når hu svarer på en hyggelig måte da skal jeg heller fortelle henne hvor hyggelig det er! Deretter tenkte jeg at vel det er ikke lett å være tenåringsforeldre, men det er neimen ikke lett å være tenåring heller!

Sier ikke at det er lett i sitte i ro...

I dag har jeg vært student! Det tar jommen meg på! Jeg er jo oppdratt til å være "snill pike", og det er virkelig noe jeg ikke er!!! Samtidig så ser jeg at jeg har grodd fast i den rollen og i noen sammenhenger sitter klistra fast i gjørma. Jeg kjenner jeg blir frustrert, sint, irritert, urolig, oppgitt og sikkert 1000 andre følelser som fyker rundt i meg! Har bare lyst å hyle høyt:

Sånne møter med andre mennesker gjør meg usikkert på hvem jeg er og hvem jeg vil være. Og jeg syns jeg er så utrolig feig - og det irriterer meg grenseløst!!!! Tenk om jeg kunne fortelle andre hvordan jeg føler og være klin ærlig. Hva hadde skjedd da? Hadde de andre angrepet meg og jeg hadde bare resignert? Nei, jeg tror at dersom jeg hadde vært ærlig så hadde nok noen rynka på nesa, og disse sarte sjelene jeg har studert med i dag ville nok sett "stjerner og måner" og vært redde for hva jeg kunne finne på ved neste korsvei. Men hva så!!!!! Jeg tenker at dersom ikke voksne folk tåler å høre sannheten så sliter de! Og noen ganger er sannheten brutal! I tillegg bruker de av min dyrebare tid. Er det et mål for meg og neste gang si i fra eller skal jeg fortsette å bite meg i halen?!

Å sitte i ro er hvert fall ikke lett!

Oi, det var godt å få det ut!

Noen som har noen tanker om mitt neste møte med disse medstudentene?

Hvem er jeg i møte med deg

Hvem er jeg? Hvordan har jeg blitt den jeg er? Hvem vil jeg være?
Det tre spørsmål som jeg ofte går å tenker på. Jeg er en kvinne, en kjæreste, kone, mamma, venn, søster og har vel også maaange andre roller. Men det viktigste - jeg er MEG! Jeg er meg på godt og vondt om jeg liker det eller ikke. Noen dager er jeg kjempe fornøyd med meg selv.  Andre dager syns jeg at jeg er helt ufordragelig. Og det gjør vel også mine nærmeste. Stort sett så er nok både jeg og omgivelsene fornøyd - heldigvis;)
Men hva har gjort at jeg er blitt akkurat den jeg er? Gener, oppvekst, venner, familie, ytre faktorer i hverdager min, i møte med andre, utdanning, bøker og sikkert myyye mer enn det. Hvem ville jeg vært hvis jeg vokste opp i en annen familie? I et annet land?
Ofte lurer jeg på HVEM vil jeg være? For jeg er jo så mange! I en setting er jeg Pippi, den morsomme, tøysete jenta som alltid har en kjapp replikk på lur. Jeg tror mora mi ville gremma seg om hu kjente den jenta... men det sier vel mer om henne enn om meg... Så da kan jeg vel si litt om hvem jeg var som liten. Jeg satt alltid bak ryggen til mamma og ikke sa et pip når vi  var ute blandt folk. Hjemme så var jeg en temperamentfull lita jente som gjorde alt for å bli sett. Når jeg ble tenåring var jeg den stille jenta i gjengen som alle betrodde seg til, og som aldri var fornøyd med eget selvbilde. Den som aldri snakka i klassen eller spurte om hjelp. Heldigvis gjorde jeg et smart valg og flytta langt vekk fra hjembyen min og kom inn i et nytt miljø. Da var jeg voksen og hadde fått en skjønn liten gutt. Det er det smartest jeg noen gang har gjort! Jeg fikk begynne på nytt! Jeg fikk mange gode kollegaer. Jeg fikk venner! Både sønnen min og jeg stor trivdes! Etter en stund traff jeg kjæresten min og det sa bare PANG<3 Så nå er sønnen min og jeg blitt til kjæresten min og datteren vår også! Det er jo allerede mange år siden så eventyret endte med hund og flerbruksbil og hus og heim og full pakke:)
Likevel vet jeg ikke alltid hvem jeg er. Mannen min elsker Pippi! Jada, hun kan nok være litt for mye av det gode noen ganger, men da er livet godt å leve for alle! 

Hmm, mange tanker blei satt i sving nå, jeg tenker litt videre og blogger mer om dette seinere. Kanskje flere enn meg lurer på hvem jeg er? Hvem vet?

Ciao;)

Karpe diem!

Jeg er en førtis jente som lenge har hatt lyst til å prøve å blogge litt. Ikke fordi jeg er flink til å skrive eller vet hva jeg vil blogge om, men fordi jeg ønsker å gjøre noe nytt. Kanskje jeg har et undertrykt behov for å uttrykke meg skriftelig? Jeg vet ikke, men her er jeg og så er det bare å gripe dagen og gripe muligheten og se hvor det bærer hen.